I 1990 ble USA-markedet stengt. Etter påstander om prisdumping, ble Norge ilagt 26,9 prosent straffetoll på hel laks. Det låste effektivt dørene til dette kjempemarkedet. Det var dramatisk. Den gang utgjorde USA-markedet en tredjedel av norsk oppdrettsnærings kundegrunnlag. Svaret for å ta unna overskuddsfisken var innfrysing. Våren 1991 lå nær 90.000 tonn laks på fryselager, tilsvarende nesten 40 prosent prosent av verdensproduksjonen. Forretningsmessig var innfrysingen en fiasko: Fiskeoppdretternes Salgslag og en lang rekke oppdrettere gikk konkurs.
Banet vei for Chile
Straffetollen på USA åpnet opp for Norges seinere hovedkonkurrent, Chile, som en sentral og hurtigvoksende lakseprodusent. Norge har reellt sett aldri kommet tilbake som storleverandør til USA (med unntak av et intermezzo da Chile lå nede i 2010). Straffetollen er borte, men det har hele tiden vært mer lønnsomt for Norge å satse på andre og nærmere markeder.
Norske oppdrettre måtte utover 90-tallet fokusere enda tyngre på sitt «hjemmemarked» EU. Avhengigheten av ett marked, som også hadde sine egne ikke fullt så konkurransedyktige oppdrettselskaper, banet imidlertid vei for nye handelshindringer. Stikkord: Safe guards, straffetoll og minstepriser.
The neverending story
Særlig ille var dette i perioden 2002-2004, da norske oppdrettere i lange perioder solgte fisk med tap, ettersom lakseprisen var på historiske bunnivåer. Trusselen om å bli lempet ut av verdens desidert største laksemarked, som kjøpte omlag 70 prosent av Norges laks, gikk utover nattesøvnen til både oppdrettere, eksportører, fôrselgere, banksjefer og andre. To hele tiår tok det før EU la bort påstandene om dumping og trusler om sanksjoner mot norske oppdrettere.
I 2006 ble Norge lempet ut av det russiske markedet, etter påståtte funn av bly og kvikksølv 500 ganger høyere enn tillatte grenseverdiene. At det var en skjult agenda som lå bak, ble understreket at det ikke var fysisk mulig å få overlevelse på fisk med så høye verdier av tungmetaller. Russerne oppdaget etterhvert at det var dem, og ikke Norge under prisfesten dette året, som tapte mest på dette. Gradvis ble flere pakkerier åpnet for Russlands-eksport, men det har ikke vært fri flyt i fiskehandelen mellom Russland og Norge etter den tid.
Kina-saken
Et annet, og ikke fullt så dramatisk handelsproblem, oppsto overfor Kina i 2010. Som en konsekvens av Nobelpristildelingen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo samme år, har relasjonene mellom Kina og Norge vært iskalde. Og fiskeeksportørene har måttet betale regningen. Når det er sagt, er det signaler som tyder på at Kina, etter fire år, er i ferd med å mykne opp. Kina er forøvrig det desidert minste av de her nevnte laksemarkeder.
Russlands importstopp anno 2014 er altså ikke et helt ukjent scenario. Som tager av ti prosent av Norges lakseeksport, er ikke markedsandelen i nærheten av det USA var i 1990 eller EU var for 10-12 år siden.
Det er viktig å understreke at denne handelstvisten ikke innebærer en ensidig straff av Norge. I en kommersiell situasjon, hvor det både er en kjøper og en selger, er det åpenbart at begge parter rammes. Men fisken finner fort nye handelsveier og markeder. Den største skade er at den globale etterspørsel etter fersk laks og ørret dempes – i og med at det russiske ferskmarkedet ikke vil bli betjent i tilstrekkelig grad. Men situasjonen er fortsatt at verdens etterspørsel etter særlig laks øker raskere enn tilbudet, så spesielt kritisk er det altså ikke.
