Mellom Tromsøflaket og Nordkappbanken ligger Lopphavet, og der er jeg nå. 2129 km sjøveien fra Hausmanns bru.
Kvaløya, Tromsø, Ringvassøy forsvant i kjølvannet der jeg svømte om kapp med nordgående hurtigrute. Vi stoppet like gjerne for bunkring på Skjervøy begge to, der Ullsfjorden og Lyngen møtes.
Innerst i sistnevnte fjor ligger Signaldalselva og Skibotnelva som er de nordligste elvene med G. salaris. Men kanskje ikke så lenge ennå. Til høsten starter rotenonkrigen mot parasitten også her. Det er mine slektninger i Reisaelva, bare en kort svømmetur unna, glade for. De har nok problemer å slite med allerede. Her peker pilen for laksebestanden den gale veien.
Ellers er det nok å se på veien. Jeg er virkelig i Arktiske farvann nå. Og det er ikke bare i Lofoten det er torsk, kan jeg fortelle. Her er store stimer gyteklar skrei på vei også mot Øksfjord. Og kveiter større enn kafébordene på Grønlands utesteder. Dykker jeg dypt nok ser jeg uer i gilde farger.
Jeg spiser sild til det tyter ut av ørene på meg, og har ikke sett en lakselus i hele dag. Livet leker!
