Dagen min startet med runding av Nordkinnhalvøya, og passering av verdens nordligste elv med atlantisk laks – Risfjordelva. Både her, og i naboelva Sandfjordelva, bobler det av smålaks og sjørøye sommerstid. En og annen mellomlaks finnes nok, men stort sett gyter laksen her etter bare ett år i sjøen.
Ung kjærlighet med andre ord. Laksen her oppe er også spesiell ved at den ser seg selv som en ekte fjellvandrer. Ikke så ofte at man tenker på laks som en del av norsk fjellnatur, men både her og andre steder i Finnmark er den det.
Nå står jeg omtrent ved utløpet av Tanafjorden og tenker med gru på mine venner i verdens viktigste laksevassdrag der inne. Tana har ikke bare én laksestamme, men mange, og på beiteområdene våre i havet går det stadig lenger mellom hver gang man kan slå av en prat med kompiser fra Anarjokka og Karasjokka. Laksen fra de øverste elvene i vassdraget er omtrent borte. Selv om det ikke ble fisket en eneste laks til i Tana, så ville det ta 30 år å få bestandene på fote igjen.
Nå er det tid for kvelds – i morgen venter Varangerhalvøya og kanskje passering av Norges østligste punkt.
Fortellingen om villaksen Aris ferd langs kysten, fra Oslo til Kirkenes, skrives av Erik Sterud i Norske Lakseelver.
