Fagsjef for kommunikasjon og næringspolitikk i NSL, Frode H. Reppe, har tatt opp usikkerhet i overvåkingen av innslaget av rømt laks fra oppdrett i elv (iLaks 27.01.15). Han avslutter innlegget med å be om at man av respekt for oppdretterne gir genetikere fra andre forskningsmiljøer enn HI og NINA i oppdrag å finne ut av hvor truet villaksen har vært av genetisk drift grunnet rømt oppdrettslaks.
Les også: Død oppdrettslaks gyter ikke
Jeg er enig i at tallene for innslaget av rømt laks i elv har en varierende grad av usikkerhet. Samtidig må dette ikke gi grunnlag for mistro til de forskningsmiljøene som faktisk er åpne om den samme usikkerheten.
Fra den rømte oppdrettslaksen begynte å bli registrert i elvene på 80-tallet har det både fra forskningsmiljøene og forvaltningen vært uttrykt bekymring for konsekvensene skulle den blande seg med de naturlige bestandene. Innslagene av rømt laks fra oppdrett i bestandene har derfor vært overvåket siden 1989, og den kanskje viktigste metoden har nettopp vært prøvefiske i høstbestandene. Som metode er prøvetaking for å fortelle noe om en bestand vel beskrevet i feltbiologien, og i utgangspunktet den mest naturlige tilnærmingen.
Å overvåke innslagene av rømt laks i vassdrag har likevel vist seg å være en krevende øvelse, og at høstfisket har hatt feilkilder har vært kjent. Dette gjelder både fangbarhet og fordeling i vassdraget, og er blant annet vist nettopp av NINA gjennom forsøk med notfangst og radiomerking av fisk. Både NINAs tidligere arbeider, Svennings rapport og den generelle erfaringen fra slik overvåking, viser da nettopp at den rømte fisken kommer senere opp i elva enn villfisken, selv kunnskapen ikke samlet sier eksakt om hvor mye senere dette skjer. Dette kan også variere mellom vassdrag og regioner. Et eksempel er felleprosjektet i Etne, som tydelig har demonstrert at rømt laks kan komme vesentlig senere enn villfisken, og i stor grad etter det som kan regnes som normal fiskesesong. Vi skal derfor være forsiktig med å trekke vidtrekkende konklusjoner i denne diskusjonen.
Det er avgjørende at metoder som er, eller har vært i bruk i overvåkingen, evalueres og forbedres for å kunne gi den til enhver tid beste kunnskapen. Det er nettopp erkjennelsen av at de forskjellige metodene har sine ulike styrker og feilkilder som ligger til grunn for at Fiskeridirektoratet bestilte rapporten «Evaluering av datagrunnlaget 2006–2009 for estimering av andel rømt oppdrettslaks i gytebestanden i norske elver» fra Havforskningsinstituttet.
I tiden fra Fiskeridirektoratet overtok ansvaret for overvåkingen og fram til vi i 2014 fikk startet opp et nytt overordnet nasjonalt overvåkingsprogram, har vi likevel valgt å videreføre de metodene som har vært brukt. Å opprettholde lange tidsserier basert på tilnærmet samme metode gir svært viktig informasjon om hvordan situasjonen endrer seg over tid. Å kunne følge trendene er ikke minst viktig for forvaltningen som er avhengig av å se i hvilken grad tiltak har hatt effekt over tid.
I den videre overvåkingen vil høstfiske fremdeles inngå, men som en av flere metoder. Som Svennings rapport også påpeker, har de forskjellige metodene sine styrker og svakheter. Ved å kjenne disse, og aktivt forbedre metodene vil både kunnskapen om rømt laks i vassdragene og kvaliteten på overvåkingen øke.
Overvåkingen har som utgangspunkt å måle nærmest mulig risiko at for at genetisk innblanding skjer. Genetisk testing er et verktøy for å verifisere hvorvidt vi har lykkes med å unngå hybridisering mellom vill og rømt fisk. Den gir oss samtidig mer kunnskap om hvor god sammenheng det er mellom indikator for påvirkning (forekomst av rømt fisk fra oppdrett), og effekt (genetiske endringer).
Når vi diskuterer om det rette tallet er 2,5% eller 17% innslag av rømt laks fra oppdrett i elvene, så må vi ikke glemme at genetiske analyser viser at innblandingen har skjedd i vesentlig grad for flere av våre viktige bestander.
