– Jeg var HMS-leder i Schlumberger, da jeg gikk av på grunn av nedgangstider i oljeindustrien, sier Ørjan Solheim til iLaks.
Austrheimkaren kommer fra et selskap med over 120.000 ansatte til et familieeid foretak med cirka 30 ansatte.
– I et multinasjonalt selskap er samtlige bortsett fra CEO’en et nummer i systemet. I et mindre norsk selskap, som Lingalaks, er hver ansatt en ekstremt viktig brikke. Slik jeg har opplevd det nå, er det en svært kompetent gjeng med ansatte.
Fra olje til laks
Han arbeider som samfunnskontakt i Hardangeroppdretteren Lingalaks, og fremhever at han opplever en unison støtte til oppdrettsnæringen fra praktisk talt alle politiske leire.
– Jeg ser mange likheter mellom bransjene. Begge er avhengige av markedsprisene, de er operative og opplever flaskehalser på miljø.
– Hvorfor gikk du fra olje til laks?
– Det høres kanskje litt klisjéaktig ut, men det var faktisk på grunn av det gode samarbeidet vi har hatt med dem i elva, sier Solheim.
Elva det er Guddalselva ved Rosendal, og samarbeidet var finansiering og bygging av en laksetrapp. Solheim er leder for elveeierlaget i Guddalselva i Hardanger.
Konfliktorientering
– Det har vært en aha-opplevelse for meg er at oppdrettsnæringen har prøvd å komme i kontakt med andre eleveeierlag for samarbeid, men de har bare blitt avvist, sier han og peker på holdninger om konfliktorientering heller enn en samarbeidsorientering.
– En ser ikke annet enn hvor forferdelig oppdrettsnæringen er og at det er oppdrettsnæringen som har skylden i all nedgang, men en må se at det er mange andre faktorer som spiller inn. Det er et større bilde, påpeker Solheim.
– Oljeindustrien har hatt mye penger, mens oppdrettsindustrien har ikke hatt så romslig økonomi bortsett fra de siste årene. Men oljeindustrien har etterhvert gått for langt på tunge prosedyrer, uoversiktlige HMS-reglement og -styring og der må ikke oppdrettsnæringen ende opp. Ting må være enkelt, slik at alle kan lese og forstå. Oljeindustrien har blitt pålagt et ekstremt krevende og uoversiktlig regelverk, og jeg observerer at oppdrettsnæringen kommer inn i samme mønster. Dette vil kunne øke byråkratiseringen og effektiviteten vil gå ned.
Mediestrategi
– Om oppdrettsindustrien har hatt en mediestrategi, har den i alle fall vært feilslått. Oppdrettsnæringen har gjort mange gode tiltak, men de forteller ikke om dem. Det eneste de gjør er å forsvare seg. De spiller på bortebane hele tiden, og her har media og et ansvar – spesielt de store redaksjonene.
– Som en HMS-mann fra oljeindustrien; hva ser du som den største utfordringen for oppdrettsnæringen?
– Jeg ville fokusert mer på sikkerhetsaspektet og mulighetene for sabotasje mot oppdrettsanlegg – bare se på pelsdyrnæringen. Vi ser jo ytringer i diverse sosiale fora som er bekymringsverdige. Deler av dette er ekstreme miljøer som kan tiltrekke seg personer med ytterliggående hensikter eller motiver. Dette gjelder selvfølgelig ikke de store og seriøse miljøorganisasjonene, understreker han.
– Hva kan oppdretterne hjelpe elveeierne med?
– Etter flere år med dårlig fokus på elvene trengs det en stor aksjon i de fleste elvene, på både gyteområder og opprydding etter tidligere synder, sier han og viser til at gytebekker er lagt i rør og elvene er kanaliserte.
Elveforvaltning
– Dette koster veldig mye å rydde opp i gamle synder, og han vil oppfordre elveeiere rundt om i landet å ta kontakt med oppdrettsnæringen, kraftindustrien og særlig stiftelsen Norsk Villaksforvaltning. Sistnevnte har utarbeidet svært gode metoder som er bevist fungerer optimalt i pilotelven Nausta i Sunnfjord, sier Solheim.
– Nå er det viktig at alle organisasjoner og bransjer som kan ha hatt påvirkning på villaksen står sammen og ikke står og kaster håndgranater på hverandre. Det har ikke blitt én laks mer av det, da alt bare handler om politikk og drittkasting.
Samtidig er han opptatt av konsekvensene av den kommende Havbruksmeldingen.
– Havbruksmeldingen kan være vinn eller forsvinn for de mindre oppdretterne. Det er viktig med lokalt eierskap og ikke kun multinasjonalt eierskap på oppdrett i Norge i tiden fremover. Det er viktig både for lokalbefolkningen langs fjorder og kyst og det vil egentlig påvirke alle i Norges land.
