Overvåkningsprogrammet for rømt oppdrettslaks ble etablert i 2014 som en utvidelse og oppgradering av tidligere overvåking og omfatter data fra 140 elver. Programmet blir utformet og gjennomført av en prosjektgruppe bestående av Havforskningsinstituttet, Norsk institutt for naturforskning, Uni Research Miljø, Rådgivende biologer AS og Veterinærinstituttet.
Som det fremgår i rapporten, har det vært en omfattende jobb å samle materiale og data fra de ulike elvene. Programmet representerer et av de største overvåkningsprogrammene på atlantisk laks i verden. Det har vært en viktig oppgave for programmet å kvalitetssikre hele prosessen fra design til implementering av et nytt overvåkningsprogram. Formålet med programmet er å gi et bilde av mengden og fordelingen av rømt fisk som er tilstrekkelig presist til at den gir den informasjonen som behøves for å vurdere situasjonen, og behovet for eventuelle tiltak i enkeltvassdrag, regionalt og på nasjonalt nivå.
Norske sjømatbedrifters landsforening (NSL) har i et åpent brev stilt flere spørsmål angående programmet, som prosjektgruppen ønsker å kommentere. NSL sine spørsmål angår 1) i hvilken grad rømming av oppdrettslaks fra Sjøtrolls oppdrettsanlegg ved Skorpo i august 2014, som NSL antar er umoden fisk, er blitt registrert i elvene, herunder hvor den eventuelt ble registrert/fisket ut i elvene og om den utgjorde en trussel mot det genetiske mangfoldet til villaksen, 2) ulike metoders egnethet for å estimere innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdrag (spesielt høstundersøkelser i forhold til gytefisktellinger) og 3) om rapporten er egnet til å kunne være et verktøy for iverksetting av tiltak.
1) Rømmingen fra Sjøtrolls oppdrettsanlegg
Overvåkingsprogrammet benytter ulike metoder til å vurdere andel oppdrettslaks i laksevassdrag. Programmet har ikke som mål å identifisere kildene til de rømte fiskene. Overvåkningsprogrammet er godt kjent med at det kan stå rømt oppdrettslaks i elvemunninger. I våre kvalitetsprosedyrer, som er god beskrevet i rapporten, har vi vektlagt sampling i alle deler av lakseførende strekninger i elvene. Vi presenterer derfor innslaget av rømt laks i ulike soner i hver elv. Uttaksfiske etter rømt oppdrettslaks eller selektivt fiske i ulike deler av elva, regnes ikke som et representativt fiske og er ikke brukt i rapporten for å beregne innslaget av rømt oppdrettslaks. I de tilfellene vi har opplysninger om uttaksfiske framgår de i vedleggene for hver elv. Som nevnt i rapporten, er det bare unntaksvis at vi har data på kjønnsmodningsstatus til den rømte laksen. Det er utenfor mandatet til overvåkingsprogrammet å vurdere genetisk risiko.
2) Representativiteten til ulike metoder
De ulike metodene som er benyttet har ulike fordeler og begrensninger. For å få best mulig informasjon om rømt oppdrettslaks i vassdrag, er det derfor benyttet flere metoder. De to viktigste metodene, som det fins landsomfattende data på fra 1989, er sportsfiske etter laks i elvene om sommeren og et arrangert høstfiske (eller stamfiske) i elvene før gytetiden om høsten. Laksen som fanges med disse metodene, klassifiseres til rømt oppdrettslaks eller villaks på grunnlag av ulikt vekstmønster i skjellene. Metoden er vel etablert og risikoen for feilklassifisering er liten.
Vi antar at andelen oppdrettslaks kan være overrepresentert i høstundersøkelser, for eksempel på grunn av at fisk som nylig er kommet opp i elven har høyere bitevillighet. Vi vet også at prøver fra sportsfiskesesongen, spesielt fra tidlig i fisket, underestimerer innslaget av rømt oppdrettslaks fordi oppdrettslaksen ofte vandrer seinere opp i vassdragene enn villaksen. Årsprosenten, som tar hensyn til andeler både i fangster i høstfiske og sportsfiske, antas å være nærmere den reelle andelen oppdrettslaks i gytebestandene om høsten enn prosenter fra sportsfiske eller høstfiske alene.
Innslaget av rømt oppdrettslaks er ofte mye lavere i gytefisktellinger utført av dykkere enn i høstundersøkelser hvor man fisker med stang. En årsak til dette er at gytefisktellinger underestimerer antall rømte oppdrettslaks fordi de baserer seg på visuell klassifisering av fisken under vann, og individer av rømt oppdrettslaks som ligner på villaks, kan bli feilklassifisert. I tillegg vil andelen rømt oppdrettslaks kunne variere gjennom sesongen ettersom fisk vandrer opp i elven og/eller tas ut ved beskatning. Ettersom de ulike metodene utføres på ulike tidspunkt, vil dermed også andelen rømt laks som måles kunne variere tilsvarende.
Det er vanskelig å si presist hvor mye metodenes feilkilder påvirker resultatene. I det videre arbeidet er det et mål for prosjektgruppen å forbedre grunnlaget for å vurdere usikkerheten i de enkelte metoder. Det er forøvrig ikke riktig når NSL antyder at gytefisktellinger ikke benyttes som et alternativ til høstprosent og årsprosent. Gytefisktellinger utgjør en vesentlig del av vurderingsgrunnlaget, og er den eneste metoden i en rekke av elvene i rapporten.
3) Rapportens behandling av usikkerhet i tallene og egnethet som verktøy for iverksetting av tiltak mot rømt oppdrettslaks
Prosjektgruppen har i rapporten vurdert og kommunisert usikkerhet i dataene på flere nivåer, både i forhold til gjennomføringen og omfanget av innsamlingen av materiale, og også i form av konfidensintervaller i henhold til prøvestørrelsene. Prosjektgruppen har tatt hensyn til denne usikkerheten. Det er foretatt en forenklet klassifisering av elvene for å gjøre vurderingene mer robuste; om de har under eller over 10 prosent rømt oppdrettslaks, og presentert vurderinger av kvaliteten på metodene brukt i hver elv.
Det er ikke prosjektgruppens mandat å anbefale hvilke elver som skal prioriteres for eventuelle tiltak. Overvåkingsprogrammet gir imidlertid et viktig kunnskapsgrunnlag for myndighetenes vurderinger av konsekvensene av rømt oppdrettslaks og eventuelle tiltak.
